«Hvit krysantemum» av Mary Lynn Bracht

Storesøster Hana redder lillesøster Emi fra japanernes vold. Hun lar seg frakte bort av tre soldater uten en lyd, for at lillesøsteren skal bli spart. Resten av livet sliter lillesøsteren med skyld. Det er sannelig litt av en fortelling som brettes ut i debutromanen til Mary Lynn Bracht, amerikaner med koreansk familiebakgrunn.

Hun løfter frem historien om de såkalte trøstekvinnene – koreanske kvinner som ble brutalt tatt til fange som sexslaver av japanerne under 2. verdenskrig og voldtatt, misbrukt og herset med – plassert i bordeller eller andre steder, der japanske soldater og offiserer kunne forsyne seg av kvinner og misbruke dem etter forgodtbefinnende.

Noen får 30 minutter, andre en time med dem – og behandlingen av kvinnene er grov og grufull. Et hovedgrep er at leseren følger to vekslende tidslinjer: Storesøster Hanas fangenskap og mishandling i Korea i 1943 og lillesøster Emi, som i Sør-Korea i 2011 sliter med minnene hun har fortrengt, og til sist forsøker å finne ut hva som skjedde med Hana.

Det er storesøster Hanas historie som sitter best og fengsler leseren. Familien bor i en knøttliten landsby sør på øya Jeju, og Hana og moren er haenyeo – havets kvinner. Havets kvinner brødfør familiene ved å dykke, dypt ned i det mørkeste og kaldeste dyp. Det er kvinnearbeid som har århundrelange tradisjoner og har gitt kvinnene en selvstendighet – de skjærer løs øresnegler og annen fangst som de selger på markedet. Men så blir 16 år gamle Hana tatt av japanerne, offiseren Morimoto kaprer henne og vil ha henne først, og så bærer ferden videre til bordell, der hun forsøker å flykte.

Fortellingen om lillesøster Emi framstår mindre forløst. Emi ble også en dykkende havkvinne, i et fellesskap. Men Emi har lukket minnet om Hana inne, ikke fortalt sine barn, og da hun til sist reiser til sine barn i Seoul og tvinges til å fortelle om søsteren og hva som skjedde, er det nesten for sent – både for familien og for leseren.

Tidsbildene fra verdenskrigens brutalitet og overgrepene mot kvinnene er på mange måter imponerende researchet, og de er smertelig lesning.

Det er et sug over det dramatiske stoffet, og det er en lettlest bok i en tilgjengelig oversettelse av Guro Dimmen.

Hvordan det bærer av sted og ender, må leseren selv oppleve i en bok som definitivt er verdt å lese.

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Aktuelt, Anbefalinger, Skjønnlitteratur. Bokmerk permalenken.